Ålsgålsreia

Folkeminne fra Bøherad fortalt av Liv Bratterud 1878; etter oppskrifter av Molte Moe.

I. Gamle Hælge Bratteru - ho va frå Tuddal ho - fortålde at dæ va ein mann som sto å lydde på ålgålsreia kåmte ein gal i Tuddal. "Ja hær æ sonndagsmale mjøl å fredagsbaka brø, hær vi me gvile," sa dom å så sâla dom av å kasta salænne på stællstakje.

II. Ein aen gång kåm ålgålsreia etter ein mann som gjekk på vegen. Dom rei på store svarte hestar å dæ for så fort som ei lygne. Ma'n flaug av vegen å bol i et hølt å såg etter dom. Dæmmæ kåm dæ ein baketter som satt i et tròg å nékaå skvetta seg, så dæ va så dæ krék mæ 'n. "Eg når dom vel att, eg når dom vel att," sa 'n. Ma'n sto å lædde at dettan, at 'n tenkte å ta att dom, men som 'n hadde stae lædd et bél, dæmmæ sa 'n: "Ja i helvete når du dom att." Men da bars dæ a-sta mæ trògje, så dæ stava dom att. Han løsste trògje han.

III. Så va dæ ein eingång, som møtte ei ålgålsrei på ein veg - dæ va ennda i Fladdal, å ho for så dæ spruta om 'n. Han kasta seg i kross i vegen, fer han blei rædd. Så gvakk dom: "Hu!" sa dom, "dæ ligge Jessu kross au!" sa dom å resste av vegen, - helles mennte 'n dom hadde vilt tikje seg. Men så kåm dæ ei hælt høne etter, som hoppa på ett bein å hinka å lakka. "Hårre vi du av da?" sa ma'n. "Te Skararu, te dugnings, te Skararu, te dugnings," svårå ho å lakka å lakka. Å dæ heldt 'o på mæ, så lengje 'n hørde 'o.