Åsgardsreia

M.B. Landstad, 1802 - 1880, sagn fra Telemark

Åsgardsreia farer undertiden om dagen, men likevel er den oftest ute om kvelden og natten, og da helst i julen. Det er et stort følge av menn og kvinnfolk. De rir på store hester med skramlende bisler og svære rustninger. Man kan høre ramlingen av dem lang vei før man møter dem. De rir både over land og vann, ja til og med i luften. Sett forfra er de drabelige og deilige, men bak er de hule som trau eller ospeskryte (hule ospetrær), eller så ser man bare Guros hale. Foran rir Guro (Gudrun) Åsgard, eller som hun også kalles: Guro Rysserova (betyr hestehale). Hun er stor og fæl, hesten hennes er svart og heter Skokse, men i Sigurd Sveins vise kalles den Skerting. (Note: Hun kalles svært ofte Guro Åsgard, tilnavnet Rysserova er antagelig oppstått senere, og da blandes hun nok sammen med andre tussekvinner). Guros mann heter Sigurd. (Note: Andre sier at hun er Odins kone og at hun kom med ham øst fra Åsgard, men dette er visstnok ikke folkets egen opprinnelige mening). Sigurd er forferdelig gammel, og nå er han blitt avfeldig at når han skal se, må de hekte opp øynene på ham, og når han skal sove, må de hjelpe ham med å få øyelokkene ned igjen. Sigurds hest heter Grane.

1. Det var en mann fra Natedal som hadde vært i hjartdal og det traff seg at han dro sent hjem på kvelden. Da han kom opp i Ambjørndalen, var det blitt mørkt, og da han kom på Vallar og bort imot Blengsdalen, var det kvareste sommernatten. og ikke en eneste fuglelyd å høre lenger. Som han nå gikk der, ble det en forferdelig støy bak ham, og da han så nærmere etter, var det Åsgardsreia som kom farende. Det larmet av ringlebislene deres og braket av våpnene, og dessuten var det stor tale og trette imellom dem. Gurosfølge knurret for mat. Men hun svarte at de fikk vente til de kom til Natedal. Der skulle de få metta, både de og hestene. - For der er det fredagsbakt brød og søndagsrakt høy, sa hun.

Mannen ble ille ved da han hørte dette, for han forsto godt at det gjalt hans stabbur og hans høylåve. Men nå var reia kommet ham så nær at det ikke var noen tanke på å stikke av. Han sprang da ut av veien og kastet seg baklengs på marken mens han slo hendene ut slik at armene dannet et kors sammen med kroppen. Da Guro kom midt foran ham, stanset hun og ropte: "Hu, sjå det krossmerkid!". Da våget de ikke å ri forbi ham, men gjorde en lang omvei. Da mannen så dette, sto han opp og tok til bens det forteste han kunne. Han fikk et lite forsprang, kom hjem og skyndte seg å tegne korset i gårdsleet og på alle dører. På den måten ble Guro snytt for bevertningen og turde ikke ri til gårds.

Fredag var gamle dager festdag, og da måtte man ikke foreta seg noe larmende, rullende eller svingende arbeide, altså ikke bake flatbrød. På søndagen måtte man naturligvis hverken slå eller rake høy eller foreta noe annet kroppsarbeide. Det som ble gjort mot denne regelen heftet det synd ved, og det hadde trolla makt over. Derfor trøstet Guro følget sitt med at de på Natedal skulle finne fredagsbakt brød og søndagsrakt høy. Og hun hadde vel funnet det også, var det ikke for at mannen hadde fått korset i veien for henne.

2. På gården Dalen i Kviteseid kom Åsgardsreia flere ganger. En gang salet hele følget av der og kastet salene på stuetaket. (Note: Dette var nok i gamle dager det alminnelige gjemmestedet for saltøyet, sånn som det ennå er på setrene. Husene var lave og geita nådde ikke opp dit for å gnage).

Siden den gang skjedde det der på gården tid etter annen syv mannefall; det var aldri ro å få om natten for leven og spetakkel og døren til gangen sto aldri igjen hvor godt man låste den.

En gang var folkene der i julegjestebud på Huvestad. Ingen ble igjen hjemme, de hadde låst dørene, men maten sto på bordet slik skikk og bruk er i julen. Da så folkene kom hjem igjen et par dager senere, merket de at Åsgardsreia hadde vært der igjen. De hadde drukket opp alt juleølet og spist drabelig av julekosten, sånn at både kling og kake var gått med. Men det styggeste var at det hang en død mann i åresveiven. Han var numedølskledd og hadde sølvknapper i vesten. Ham hadde Åsgardsreia tatt i Numedal og ført hem med seg, og de hadde antagelig ridd så fort at han var blitt sprengt. (Note: Åresveiven er en enarmet vektstang som består av en stor bjelke som når fra stuehjørnet helt fram over grua midt på gulvet. Bjelken tjener som feste for skåren som bærer gryta over ilden).

Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig.