(Mo i Telemark) Tatt fra boken Norske folkeviser gjennom tusen år.
1. Å, Margjit gjeter i lio nord, ho blæs i forgylte honn, høyrer 'a Jon i Vaddelio, det aukar honom stor sorg, Det var meg Og aldri deg som hjalar her under lio.
Jon: 2. "Å, eg skulle gjeva ut hest og sale, venast i lunden gjeng, var du Margjit so glad i meg, som lauvet i lo gjen brenn." - Det var meg og aldri deg som hjalar her under lio. -
Margjit: 3. "Høyrer du, Jon i Vaddelio, du må ikkje tala så, eg sko Tarjei Risvollo hava, eg må meg sjølv ikkje rå."
4. Dei låg i hop den sumarsnotti, innmed kvarandres arm, not ti lei og soli kom, dei skildest med sorg og harm.
5. Heimte kom Margjit fruva, ho klappa på durakinn: "Statt upp, Kristi terna mi, du slepper meg fulla inn!"
6. Til så tala ho Kristi terna, i ordi blei ho vrei: "Det sømer seg inga jomfruve, å gange på skogjen ei."
Margjit: 7. "Eg for villt på ville heio, i kringum ein dvergerunne, råe no Gud fyr mine ferden; eg ha s'nær 'kje heimte vunne."
Terna: 8. "For du villt på ville heio, i kringum ein dvergerunne, råe no Gud fyr dine ferden, du hev visst herre Jon funne."
Margjit: 9. "Høyrer du det, du Kristi terna, du tar 'kje mine sorgine binde; du hev 'kje sett din fødesdagen sveipte i heljelinde."
10. Heim so kome dei brurfolki; ikkje ha dei luren høyrt, og baka, og ikkje var ljosi støypt. - Det var meg og aldri deg som hjalar her under lio.
11. Det var Tarjei Risvollo, kom seg riand i går, ute sto Kristi terna, ho blidt honom fagnar då.
12. Um tala unge Tarjei, han støtta seg på sitt sverd. "Kor er no Margjit fruva, som pryde skal mi brureferd?"
13. Til svara Kristi terna, ho toss vera stadd i vande: "Du er 'kje lagje, rike Tarjei, til brudgom med Margjit stande."
14. "Ho er kveisa under bryst, og ho inna svier; du er 'kje lagje, rike Tarjei, til brudgom med Margjit rie."
Tarjei: 15. "De gange i stoga, de brudmennar, de drikkje mjød av skål! Eg vil meg i høgeloftet å høyre på hennar mål."
16. Det var han unge Tarjei, han inn gjennom dynnane gjeng, så by han god morgen, så gjere kvar ny tan dreng.
17. Så breidde'n upp dei dynune, både gule og blå, blei han var to vene søner, på kvåre armen låg.
Margjit: 18. "Høyr du Tarjei Risvollo, du gjere det eg be'e deg: Vil du no lata kristne desse to drengjin for meg?"
Tarjei: 19. "Ja, eg skallata kristna dei, eg dryger ikkje lenge, og ingen skal få det å vita, før dei er vaksne drenger ."
20. Tarjei lete seg kvende klæ, med bån under kvåre hånd, Margjit sit i løynde loftet, med stor sut og sorg.
21. Tarjei stend ved kyrkjeveggen med' drengene båre moll,
22. så var det honom inna klæes som eggjene skåre holl.
Margjit: 22. "Høyrer du rike Tarjei, kva eg spyrje deg må, kva gjorde du av bomi dei som eg fødde igår?"
Tarjei: 23. "Høyrer du Margjit fruva, du bere ingjo kvie: presten i løyndom kristna dei, dei sova i molli vigde."
23. Det var Tarjei Risvollo, reiste med sorg og sut, laus laupe brurehesten etter Risvollo ut. - Det var meg og aldri deg som hjalar her under lio. -
Margjit, festarmøy til Tarjei Risvollo, har latt seg lokke av jutulen Jon i Vaddelio ("tussen" eller "bergmannen"). Kjærligheten mellom dem har vart en stund. Jon har gitt henne et forgylt horn, som hun skal blåse i når hun er i nød. Hun går med Jons barn, og like før bryllupet med Tarjei føder hun to sønner. På Margjits bønn hjelper Tarjei henne: For å skjule det som har hendt, kler Tarjei seg ut som kvinne for å bære barna til presten til dåp. De er sykelige og dør like etterpå, og må få komme i "vigd moll". I middelalderdiktningen ender kjærligheten mellom et menneske og en tusse med døden for mennesket. Sannsynligvis dør Margjit mens Tarjei er der. (Les ellers Hans E. Kincks novelle "Mot ballade".)
Jale = lale (se "Melodier fra seterlivet"). Durakinn = dørstolpe. Dvergerunne/Elvestein = busk/stein der alver og dverger holder til. Heljelinde = liksvøp. Lagje = fastsatt av skjebnen. Kveisa = pine, verk. Eggine skåre hold = knivseggen skjærer i kroppen.
Tekst fra Olav Bø: "Norsk folkediktning".
