Nisser i Telemark

sagn fra Telemark: M.B. Landstad, 1802 - 1880.

Det er intet sted hvor det har vært så fullt av nisser og hvor man har vært så brydd med dem som i Nissedal. Men det er heller intet sted hvor troen på dem har vært mer rotfestet og vedvarende, ja, helt opp til vår tid. Der er nissen både i vannet og på landet. Det synes som om man har grunn til å tro at dalen har fått sitt navn av nissen selv. Hvis det forholder seg sånn, da ligger det i navnet et merkelig vitnesbyrd om disse små vesenenes makt over folketroen såvel som om alderen på hjemstavnsretten deres. De var vandret inn der sammen med folket. I Nisser (Nisser-vandet) oppholdt det seg en forunderlig liten fyr. Man har ikke like fram villet kalle ham nisse, man han har et ordentlig kjælenavn og heter Nisse-goddreng. Han viser seg om natten når folk er ute og ferdes på vannet. Da springer han opp på årene, hefter rorskaren og sinker farten. Han synes å ha moro av å gjøre dem fortred på denne måten. Olav Arnsteinsson som er vel kjent på Nisser og har vært der både natt og dag i femti år, forsikrer at "han hev vurti fær det fleire vendur". Han har både sett og følt hvordan Nissegoddreng har hoppet utenbords på årene. Han har fulgt med ham lange stykker og har heftet ham forferdelig. Men når han har innfunnet seg, har det gjerne vært så mørkt at Olav ikke riktig har fått se skabelonen hans, så han kan ikke beskrive nøyaktig hvordan fyren ser ut. Men han mener at han er på størrelse med en katt. Og om du sier til Olav Arnsteinsson at det jo kunne ha vært et dyr, en fisk eller en fugl, sa synes han det er dårlig tale. Han vil sletts ikke gå mer inn på det, for han tror å skjønne at man ikke skal narre ham hva angår fisk eller fugl. - Dessuten er det andre som har sett ham bedre enn jeg, sier Olav, - og fra Arilds tid har han vært kjent under navnet Nissegoddreng. Det er da også alminnelig oppfatning blandt folk i Nissedal at en sånt vesen oppholder seg i Nisser.

Nissene er små som barn, men meget sterke. De er iført grå klær og har et liten pikklue på hodet. Men hos oss er den ikke som andre steder alltid rød av farge. Nissene er lodne på hele kroppen og våte på issen. De har mye å bestille på låven, i stallen og i fjøset. De er både arbeidsvillige og hjelpsomme mot sine venner, men mot dem som gjør dem vondt, er de både hevngjerrige og slemme. De har ofte moro av å gjøre små spillopper, og når disse lykkes, ler de hjertelig godt. De vil gjerne ha smørgrøt og god mat, og man har brukt å bære sånne gaver til dem akkurat som til tussene. Dette offeret til dem setter man enten på låven eller ved et tre ute på marken.

Det er ikke lenge siden at ei kone på Fjone i Nissedal bar ut smørgrøt og øl til nissene hver juleaften. Dette satte hun ved et lindetre nede i jordet. Om morgenen var fatet tomt og hvelvet. Mannen kunne ikke med denne dyrkelsen og ba kona om å la det være, men det hjalp ikke. Så tok han en julekveld øksa si og gikk ned dit for å hogge treet ned. Men ikke før hadde han hogd tre hogg, før nissen kom, tok fatt i ham og prylte ham dyktig opp.

Mannen fikk så alvorlig bank av den vesle nissen at han ikke var i stand til å gå hjem, men ble liggende der som halvdød til de fant ham. I Nissedal tar nissen seg til rette i større grad enn andre steder. Han deler nemlig alt med bonden på den gården der han bor. Det skjer på den måten at han tar en tredjedel av all grøden på gården til sin egen husholdning. Men når og hvordan delingen foregår, det er det ingen som vet og ingen som merker. Til gjengjeld hjelper han trofast til i alle onner. Han følger skårgangen med slåttekaren og etterligner ham så nøyaktig at når slåttekaren slår ljåen i stein, så hører han at nissen gjør det samme. Nissekona skjærer side om side med bondekona på åkeren. Men passer ikke mannen på å legge øksa si på kornstaden når alt er kjørt inn, så kommer nissen og tapper øl av kornet og da mister det kraften. Det er grunnen til at det er mer lettkorn i Nissedal enn andre steder.

På Flatland i Vrådal var det en nisse som oppholdt seg. Han stullet og stelte med kuene, og det både godt og vel. Men en natt var ei ku borte fra fjøset, og de fant den ikke igjen noe sted. Ikke kunne den ha kommet seg ut og ikke var den inne, det var som om den var søkt ned. Den tredje dagen etter at kua var blitt borte, hørte de at det rautet nede i kjelleren. Der sto kua. Men de måtte hogge opp gulvet for å få den opp igjen. Nissen hadde flyttet den ned dit. Han hadde noe utestående med budeia og fikk ikke sengerum hos henne på fjøshellen.

På Synstetveiten i Seljord var det fullt av nisser i gamle dager. Oppe i jordet sto det en gammel askestuve. Der satte man ølskål og grautfat til dem. Når jentene gikk til bekken etter vann om kvelden, så la nissene seg i veien for dem så de datt og slo vassbøttene over seg. Da lo nissene: ha, ha, ha! så det skranglet i alle åsene omkring. Om kvelden måtte de være ganske stille, ellers bråkte nissen igjen når folket ville ha ro. Men i Tov Synstetveits tid, bestefar til den Tov som bor der nå, måtte nissene flytte bort, for han var ikke god mot dem og gjorde dem stadig fortred. En sen kveld han hadde hentet vann og båret opp en vass-så, kastet han såstangen fra seg så det skranglet i den. Han var ikke før kommet inn, før han hørte såstangen smelle ute i tunet på samme måten. Da skjønte han at nissene var i ferd med den. Da gikk han ut, tok såstangen og slo omkring seg i mørket for å slå ihjel noen av de fille småtrolla. Men de forsto å passe seg så Tov ikke fikk tak på dem den gangen. Så begynte han å gjøre all den larmen han kunne og slo med såstangen i vindskiene så det dundret i all åsene. Siden gikk han inn.

Nissene slo vel ikke slikt tak som Tov, men de lirket og lirket hele natten med såstangen som sto ute i svalen. På grunn av denne knirkingen og lirkingen fikk ikke folk nattero og søvn. Men Tov måtte betale større bot fordi han hadde gjort dem ille. En morgen han kom i fjøset, så hadde den største og beste kviga hans hengt seg opp. Eller rettere sagt, hun var blitt hengt opp av nissene. Det var lett å se, for hun sto på hodet i båsen og kroppen var likesom spilt oppover fjøsveggen. Men da turde ikke nissene annet enn å ta flukten.

Tov hørte selv at de flyttet. Han lå i buret om natten, og best som det var, var det som det gikk en buferd gjennom tunet. Han hørte tydelig kløvreidet riktet og bjelleklavene skrasle, sånn som når man snur bjellene og sånn som man gjør når krøttera drives til støls. Det var nissen som dro avgårde med pikk og pakk. Tovs hest som sto tjoret ved buret, begynte da å frøse og knegge. Da for Tov ut av buret for å se hva det var, og da sto hesten hans på to ben så rak som et lys. Siden den tid har man ikke sett noe til nissen der.

På Furustøl kom nissen og skremte sauene for Anne Medås. - Hu, ditt stygge essel! sa hun, - som skremmer sauene mine. Hun sprang da for å jeine sauene tilbake, og idet hun sprang, falt hun og brød stortåa av ledd. Da lo nissen: ha, ha, ha!

En mann på Åmot reiste til støls med en kløv melketrau. Han hadde bundet dem vel inn i meisen både med vidjer og reip. Men da han kom et stykke på veien, visste han ikke ordet av det før kløven falt av hesten så alle melketrauene for ut over marken som om de var kastet. Da hørte han hvordan det skrattet og lo bort i alle haugene: Ha, ha, ha! DEt var nissene som gjorde narr av ham.

På gården Åkre i Hjartdal hadde nissen stadig tilhold i gamle dager. Det bodde et ektepar der som hette Bjørgulf og Torgunn. De var begge ivrige til å dyrke de underjordiske og gjorde især mye for nissene. Men de hadde god hjelp av dem også. Når Bjørgulf kom hjem fra marka, slapp han hestenforspent i tunet før han gikk inn for å få seg mat og gode stunder. Når han kom ut igjen, var hesten spent fra, satt inn på stallen og stullet med både høy og vann. Samme slags hjelp hadde Torgunn av dem i fjøset. Hun bar tøysene fram på fjøsgulvet og gikk inn fordi hun var sikker på at hver ku fikk sin tøys. Det slo aldri feil.

Torgunn hadde den skikken at hun brygget en tønne malt til hver olsok. Dette ølet ble lagt på en stor tønne som ble lagt i en vedkjeller bortpå jordet. Den skulle utelukkende ofres til de underjordiske. Denne ølkjelleren til Torgunn eksisterer ennå og kalles idag for Ølhollet. Men til gjengjeld fikk Bjørgulf skåret opp all åkeren sin, og det var ingen i hele Hjartdals gjeld den gang som hadde så mye åker som han. Det er sånn gården har fått navnet sitt. Men nissene ga ham hjelp ellers også, både vår og høst. Ingen ble før ferdige med slått og skur enn Bjørgulf Åkre. Når nå nissene hadde fått ølet og olsokdrikken, holdt de seg lystige. Bjørgulf og Torgunn sto om natten i rodet (gangen) og hørte på hvordan nissene turet og drakk, roste ølet og priste bonden og kona hans for gavmildheten deres. Når de så hadde drukket en stund, begynte de å skjære korn. Det gikk både ordentlig og fort. Da sang de:

Gjer bendlar og bitt, gjer bendlar og bitt, dess før vert me kvitt! Tru tunna vil renne, tru tunna vil renne, til halmen skal brenne!

og sånn gikk det hele natten til åkeren var skåret. De følgende dagene hadde Bjørgulf mer enn nok å gjøre med å feste opp alt kornet. Men når det gjelder det at nissene ønsket at tønna måtte renne til halmen skulle brenne, så mente de med det at de ønsket øl helt fram til Bjørgulfs og Torgunns død.

Her siktes det til den skikken som stadig holdes i hevd når et menneske dør, nemlig at den sengehalmen som han lå på blir bragt ut i tunet og brent. Tildels brennes også avdødes klær på dette bålet som samtidig forkynner for naboene at nå er N.N. død. Dette bålet, som det hverken er noe urimelig eller upassende ved, har nok sin rot i det fjerne bruneold.

Bjørgulf og Torgunn fortsatte med å traktere nissene med øl til olsok så lenge de levde, og de fikk god takk og lønn for det av dem. De sto seg godt og var rike folk. Men da likhalmen deres var brent, rant ikke tønna lenger for tussene. Gården kom siden på fremmende hender, og den nye eieren ville ikke spandre øl på dem. En gang som det ble snakket om dette, sa han: - Øl vil jeg ikke gi dem, men de skal få den svarte stuten min hvis de skjærer opp alt åkerlandet mitt på en natt. Åkeren ble skåret opp, men mannen holdtbikke ord; han lot dem ikke få den svarte stuten. Men våren etter datt stuten utfor en bratt bakke, ble liggende der og kreperte før folk folk fant den igjen. Stedet der dette hente, kalles ennå Stutevelta. Siden den tid har ikke nissene skåret mer på Åkre.

Det var en annen mann i Hjartdal som hadde sånn forunderlig lykke med krøttera sine. Hvor mange kuer han enn satte på, så var han alltid velforsynt med fòr. Høylåven hans var så drøy at det aldri syntes å ta ende. Så var det en gang mannen lå der ute i låven om natten. Da kom det en liten nisse drassende på et par høystrå. Han pustet og strevde og hadde åpenbart et tungt arbeide med den tunge børa si. Mannen syntes dette var latterlig og sa spottende: - Detta var au noko å drassa so tungeleg på.

Da ble nissen arg og sa at nå ville han drasse så mye fra ham som han tidligere hadde drasst til, så skulle han få se om det var spott verd. Det varte ikke lenge før mannen var tom for fòr og måtte sulte kuene sine. Intet gikk godt for ham etter dette og han ble en fattig mann.